Individuell Psykisk Helse i Relasjon til Sosiale og Samfunnsmessige forhold


1.0 INNLEDNING

Psykiske lidelser er ofte uttrykk for dårlig samspill av sosiale, psykiske og biologiske forhold hos mennesker. Derfor vil de fleste behandlere i psykiatrien i dag benytte seg av både medikamenter, forskjellige former for psykoterapi og sosiale tiltak. Men i ulike faser av psykiatriens historie har visse modeller og teorier vært toneangivende. Det kan derfor være nyttig å se litt nærmere på de forskjellige teoretiske modellene som har vært anvendt overfor psykiske lidelser (Kringlen, 2008).

Psykisk helsefelt i Norge har de senere årene vært preget av en utvikling der det har skjedd en overgang fra en sentralisert spesialisthelsetjeneste knyttet til psykiatriske sykehus, til et mer desentralisert tjenestetilbud knyttet til hjemkommune og bosted (Madsen, 2006). Det betyr at eksistensen av medisinsk modell vil bli redusert. Behandlingen skal drives mer i kommunen enn på sykehus. System modellen som baserer seg på et sosialt system vil spille en stor rolle i psykisk behandling.

1.1 Problemstilling

Problemstillingen som skal besvares er:

Hva er fordeler og ulemper ved en medisinsk og en systemisk forståelse av pasienter med depresjon?

1.2 Avgresning

Oppgaven er avgrenset til å besvare problemstilling ut fra teori om perspektiver av medisinsk og systemisk behandlingsmodell av pasienter med depresjon. De to forskjellige modellene forsøkes belyst gjennom å diskutere en selvvalgt pasienthistorie. Diskusjonen skal drøfte fordeler og ulemper knyttet til begge modeller.

1.3 Definisjoner av begrepet

Medisinsk modell er en modell som er basert på det tradisjonelle lege- pasientforhold, hvor psykiske lidelser har blitt betraktet som sykdommer på lik linje med somatiske sykdommer (Hummelvoll, 2004).

Systemisk modell er en teori som tar utgangspunkt i at pasienter er en del av et sosialt system. Årsaksforklaringene har med relasjonene i et system å gjøre. Psykopatologi blir et slags resultat av at systemet har gått av hengslene (Kringlen, 2008).

Depresjon preges av emosjonelle symptomer med tristhet og håpløshet, kognitive symptomer med konsentrasjonsvansker, manglende motivasjon som i ekstreme tilfeller utarter til handlingslammelse, og somatiske symptomer med søvnløshet, appetittmangel og smerte i kroppen (Kringlen, 2008).

2.0 METODE

I denne oppgaven brukte jeg litteraturstudie og benyttet pensum og annen relevant litteratur for teorien og drøftingen. I tillegg skriver jeg et kasus for å forenkle diskusjonen.

3.0 TEORI

3.1 Medisinsk modell

Psykiske lidelser og avvikende atferd ses på som sykdom og er et resultat av en sykdomsprosess, en skade, nevropatologiske forhold, et eksternt påført toksin, eller det man nå er særlig opptatt av, nemlig biokjemiske abnormaliteter i nevrotransmittere enzymer (Hummelvoll, 2004).

Legen er definert som helbreder som skal identifisere pasientens sykdom og avklarer den behandlingen som vil være til pasientens beste. Selv om pasienten kan ha innflytelse på behandlings plan, er det legen som foreskriver og anbefaler hva slags behandling pasienten trenger. Pasienten oppmuntres ikke til å stille spørsmål ved behandling eller de avgjørelser som legen tar (Hummelvoll, 2004).

3.2 System modell

Generell systemteori tar utgangspunkt i den gjensidige avhengigheten det er mellom de aktørene som deltar i et samspill. I generell systemteori blir et system definert som en sett komponenter eller enheter som interagerer med hverandre. Interaksjonen finner sted innen for en grense som både filtrerer typen og mengden av input og output (Jensen, 1994).

Behandlingen går ut på å skape nye mønstre i familien, i håp om at pasientens symptomer dermed skal endres eller forandres. Den strategiske tilnærmingen legger vekt på endre den hierarkiske organisasjonen i familien, ved å opprette klare skiller mellom generasjonene og å endre maktforholdene i familien (Kringlen, 2008).

3.3 Depresjon

Depresjon kan betraktes som et syndrom eller en sekkebetegnelse. Man kan også ha ulike former for sårbarhet for å utvikle depresjon. Traumer, stress, sykdom, vanskelige livshendelser og livssituasjoner kan ha stor betydning. Vi trenger strategier for å bli mindre sensitive for forhold som trigger utilstrekkelighetsfølelsen og andre negative følelser vi bærer på (Eknes, 2006).

4.0 DRØFTING

Jeg ønsker å drøfte de to modellene ved hjelp av et kasus.

Kasus:

En kvinne på 45 år har to barn. Hun er aleneforelder og bor samme med foreldrene sine. Hun føler seg ikke i stand til å finansiere sine barn. Hun jobber som stuepike med lav lønn. Foreldrene hennes har ikke nok penger til å hjelpe henne, og det blir et stort problem som påvirker livet hennes. Hun er forvirret og viser et mindre velstelt utseende, hun føler seg ofte trett over livet og har søvnforstyrrelser. Hun jobber ikke nå, fordi hun ikke er motivert til å jobbe. Hun er ofte sint på barna sine og foreldrene sine. Nå er det foreldrene hennes som tar ansvar for å passe på barna hennes.

Ut fra medisinsk modell kan dette forstås på den måte at den avvikende atferd skyldes biokjemiske abnormaliteter i nevrotransmittere i enzymer. Kvinnen i dette kasuset tenker hele tida på sitt problem, hun er redd for at hun ikke kan finansiere sitt eget liv og hun blir stresset. Den akutte stressen fører til hormonelle ubalanser som forstyrrer hennes egen atferd.

Eknes (2006) hevder at ved akutt stress produserer kroppen økt mengde av noradrenalin, hvor man kan oppleve mer energi og økt yteevne. Økning i kortisolproduksjonen gjør i tillegg personer mer sensitive for fare. Det å ta beslutninger tar lengre tid, effektiviteten går ned, man kan oppleve mindre glede i livet og oppleve stor grad av selvbebreidelser, følelse av håpløshet, søvnvansker, skyldfølelse, redusert appetitt og selvmordstanker. I dette kasuset er det kvinnens akutte stress som fører til motivasjonsforstyrrelse, søvnforstyrrelse, appetittsforstyrrelse, mer sensitiv for fare og opplever mindre glede i livet.

Men ut fra systemisk modell kan dette forstås på den måten at den avvikende atferd som kvinne har i dette kasuset blir antatt å reflektere sosiale fenomener. De har ikke resurser i familien som kan være til hjelp. Callista Roy har utviklet en adaptasjonsteori, hvor hun tenker seg at menneskelige problemer oppstår når mennesket ikke er i stand til å tilpasse seg sitt miljø. Hun hevder at mennesket er en bio-psyko-sosialt vesen som er i konstant interaksjon med miljø i forandring (Jensen, 1994).

I systemisk modell blir den deprimerte personen forstått som del av et samspill, og ikke som individuelt problem, eller en spesiell egenskap. Behandlingen kan fokusere på hvordan familien kan kommunisere på en annen måte, hvordan familien ser på pasienten og hvordan familien kan greie å løse sine egne problemer og å samarbeide med lokalsamfunnet.

Hvis vi sammenligner disse to modeller, kan vi drøfte noen ulemper og noen fordeler. For eksempel den medisinske modellen som betrakter psykiske lidelser på lik linje med somatiske sykdommer. Den medisinske modellen er ikke opptatt av familien eller samfunnet som et system, men behandlingen fokuserer bare på psykiske lidelser.

Men hvis vi leser om pasients historie på kasuset, og hvis hun bare får medisiner, er det lite sannsynlig å kunne overvinne problemer. Økonomiske problemene kan ikke løses med medisinsk behandling. Vi trenger resurser fra familien eller samfunnet til å samarbeide om problemløsning.

Den medisinske modellen fokuserer mindre på medvirkning, fordi i medisinsk modell er det legen som leder som kan foreskrive og anbefale hva slags behandling pasienten trenger. Pasienten oppmuntres ikke til å stille spørsmål ved behandlingen eller de avgjørelser som legen tar. Jensen (1994) hevder at ved systemisk modell er det terapeuten ser på seg selv som en del av et terapeutisk system. Problemer løses ved å intervenere i samspill. Det betyr at det er stor mulighet til å bruke medvirkning, fordi problemer behandles i den sammenhengen de opptrer og fokuserer på relasjoner.

I systemisk modell kan man også bruker empowerment. Løken (2008) hevder i sin egen rapport at ved bruk av empowerment er målet at brukerne selv ender opp med å ta ansvar for eget liv, selv definerer egne problemer og ønskede forandringer og selv utvikler kompetanse på individ, gruppe og lokalsamfunnsnivå. I denne modellen er terapeuten, klienten, familien og lokalsamfunnet på samme nivå. Terapeuten bruker sin egen kunnskap for å organisere behandlingen med å bruke alle resurser som klienten, familien og lokalsamfunnet har.

Det er lite mulighet å bruke empowerment i den medisinske modellen, fordi legen betraktes som leder eller helbreder som skal identifisere pasientens sykdom og avklare den behandling som vil være til pasientens beste. Det er ikke en bevisstgjørende prosess, fordi brukerne har ikke mulighet til å ta ansvar for egen behandling og eget liv.

I Systemisk modell ser ikke terapeuten bare som pasient, men må se pasient som et system. Terapeuten må undersøke alle problemene til pasienten, familien og lokalsamfunnet. Dette krever en lang prosess og en lang tid. Også familien som et system er dynamiske, de er i bevegelse, så det kan være vanskelig for terapeuten å drive tiltak og å evaluere resultatene. Svakheten ved teorien er at den er lite utbygget og vanskelig å teste (Kringlen, 2008).

Den medisinske modellen, er det legen som bestemme hva slags diagnose og behandling som er egnet til pasienter. Alle prosessene kan gjøres av legen med å bruke kunnskap og ferdigheter. Legen har ofte så mye erfaring som kan brukes for å løse pasients problemer. Hvis vi tenker at legen bruker den medisinske modellen, trenger han ikke en lang prosess for å evaluere og teste ut hva slags behandling kvinnen bør ha.

5.0 KONKLUSJON

Medisinsk modell er en modell som refererer til den psykiske behandling, som er basert på det tradisjonelle lege- pasient forhold. I denne modellen er det legen som leder som skal undersøke pasient, bestemme diagnose, og foreskrive hva salgs behandling pasient trenger. I denne modellen er brukermedvirkning og empowerment mindre. Behandlings- prosessen er ikke lang og den er å lettere evaluere og teste.

Men systemisk modell er utviklet fra systemteori. Systemisk modell ser personer som en del av et system og kan ikke ses på løsrevet fra denne. I systemisk modell er det mulig å buker medvirkning og empowerment. Behandlingen går ut å skape nye mønstre i familien, i håp om at pasientens symptomer skal endres eller forandres. Men svakheten ved teorien er at den er lite utbygget og vanskelig å teste.

Så jeg tenker at systemisk modell er mer relevant til å løse psykisk helse problemer. Medisiner trenges man bare til å dempe ubehagelige symptomer. Samarbeid blant fagfolk for å drive god behandling gjennom terapeutiske relasjoner er en god måte i den psykisk behandlingen.

6.0 LITTERATURLISTE

Eknes J. (2006). Depresjon og mani: forståelse og behandling. Oslo: Universitetsforlaget.

Hummelvoll J.K (2004). Helt – ikke stykkevis og delt: Psykiatrisk sykepleie og psykisk helse. Oslo: Gyldendal.

Jensen P., (1994). Ansikt til ansikt: system- og familieperspektivet som grunnlag for klinisk sykepleie. Oslo: Notam Gyldendal.

Kringlen E. (2008). Psykiatri. Oslo: Gyldendal.

Løken K.H., (2008). Fellesskap, styrke og stolthet: om empowermentprosesser i praksis, rapport fra brukerforum i Stange og Hamar. Stange.

Madsen, Vigdis (2006). På samme hav, men ikke i samme båt. Bruker-perspektivet i lokalpsykiatrien. HiO- Rapport 2006, nr. 20.

Tinggalkan komentar

Belum ada komentar.

Comments RSS TrackBack Identifier URI

Tinggalkan Balasan

Isikan data di bawah atau klik salah satu ikon untuk log in:

Logo WordPress.com

You are commenting using your WordPress.com account. Logout / Ubah )

Gambar Twitter

You are commenting using your Twitter account. Logout / Ubah )

Foto Facebook

You are commenting using your Facebook account. Logout / Ubah )

Foto Google+

You are commenting using your Google+ account. Logout / Ubah )

Connecting to %s

  • Kalender

    Desember 2009
    S S R K J S M
         
     123456
    78910111213
    14151617181920
    21222324252627
    28293031  
  • Statistik Blog

    • 2,619 hits